Målet var i utgangspunktet å kartlegge området hvor flere hundre tonn ammunisjon ble dumpet – i over tretti år. Det var imidlertid noe ganske annet i bildematerialet den selvkjørende roboten hadde med seg opp til overflaten, som fikk øyne fra hele verden til å se mot Innlandet. Omtrent midt i Mjøsa, på over 400 meters dyp, viste nemlig sonarbildene omrisset av det som lignet forbausende mye på et vikingskip.

Nå har forskerne undersøkt vraket på nytt og for første gang sikret seg et omfattende videomateriale.

Historiker og direktør for Mjøsmuseet Arne Julsrud Berg forteller at bildene viser en 12 meter lang klinkbygd båt med tydelig alderdommelig preg:

– Vi ser spesielt på stevnene at dette er fint håndverk. Her har man antakelig hugget ut delene for hånd med øks. Dette tyder på at det er et eldre fartøy, sier han. Berg vil ikke begi seg ut på spekulasjoner om vrakets alder basert på bilder alene, men mener det er naturlig å tenke at det kan dreie seg om en føringsbåt. Slike båter har lenge vært i bruk på Mjøsa og kan spores helt tilbake til 1500-tallet.

– Historisk har det vært transportert mye salt og andre luksusvarer på Mjøsa. Så behovet for båter som kunne frakte – eller føre – varer var stort, forklarer Berg. Den vurderingen er forsker ved NTNU Vitenskapsmuseet og toktansvarlig Øyvind Ødegård enig i. Han forteller videre at vraket etter alt å dømme er intakt og etter forholdene i svært god stand.

I vår offentliggjorde Forsvarets forskningsinsitutt (FFI) en rapport som anslår at dumpefeltet i Mjøsa er ti ganger større enn merket.

Undersøkelser utført ved hjelp av en av verdens mest avanserte undervannsroboter «Eely», kan bekrefte at omfanget nok er langt større enn tidligere antatt.

Eely ble kjendis da hun i 2021 opptrådte i katastrofefilmen Nordsjøen. Den siste uken har farkosten for første gang buktet seg i ferskvann.

I tillegg til ekkolodd- og sonarteknologi er «Eely» utstyrt med et hyperspektralt kamera. Det betyr at roboten, i motsetning til det menneskelige øyet som kun opererer i tre fargeområder, kan registrere hele 800 fargeområder og se bunnen av Mjøsa med “nye øyne”.

Bildene hun har tatt viser flere steder uregelmessigheter i form av mørke flekker. Det tror forskerne kan være ammunisjon som er sedimentert bort.

– Det betyr at et lag med partikler kan ha lagt seg som et teppe over ammunisjonen. I så fall kan det være snakk om mye større mengder enn vi til nå har bilder av, forklarer professor i marin teknikk ved NTNU Asgeir Sørensen.

Mye er likevel fremdeles godt synlig, legger han til.

– Til nå har vi først og fremst operert i en dybde på 100 til 150 meter, men det er liten tvil om at det også er dumpet ammunisjon og annet avfall grunnere enn det, sier han.

Det fikk forskerne lære på den harde måten.

– Da vi skulle til å kjøre en av undervannsdronene våre opp på grunnere vann, satte den seg fast i noen rør og annet søppel som stakk opp fra bunnen, forteller Sørensen.

– Vi ser at det ligger store mengder av det som antakelig er samme typen granater på bunnen, og det hyperspektrale kameraet på Eely viser at sedimentene rundt dem fremstår annerledes på bildene enn i resten av omgivelsene, forklarer professor i marinbiologi ved NTNU Geir Johnsen.

Det er nettopp det man hadde forventet å se dersom ammunisjonen var lekk, forklarer han.

– Slike avvik kan blant annet komme av påvirkninger på geologien og den kjemiske sammensetningen av sedimentene rundt. Avrenning kan også føre til at mikrolivet der er annerledes, noe som ville gitt utslag i fargeforskjeller på bildene fra det hyperspektrale kameraet, forteller Johnsen.

Han understreker imidlertid at det ennå ikke med sikkerhet kan slås fast at ammunisjonen lekker miljøgifter.

– Forskjellige strøm-mønstre og forandringer i kornstørrelsen i sedimentene rundt kan også gi lignende utslag på bildene. Så inntil vi får verifisert prøver derfra, kan vi ikke konkludere med at det dreier seg